Sophie Whiting

Jeg prøvde yoga først fordi jeg hadde ekstremt vondt i korsryggen og var desperat etter å prøve noe for å fikse det. I løpet av omtrent femten år deltok jeg på forskjellige yogaklasser, noen ganger så ofte som fem ganger i uken. I disse klassene var ikke målet mitt så mye å oppnå den eller den posituren, selv om jeg prøvde mitt beste, men heller å kvitte meg med den lammende smerten i ryggen. Til tross for min dedikasjon visste jeg at jeg ikke kom noen vei – selv om jeg ofte følte meg fysisk bedre etter en time. Det varte aldri. Jeg prøvde å tvinge kroppen min til å gjøre det jeg trodde jeg ville eller det læreren min trodde jeg trengte. Resultatet var at jeg ikke fulgte med på hva kroppen min skrek for å fortelle meg, at det gjorde enda mer vondt, snarere enn mindre. Det var først da jeg begynte å jobbe med Diane Long og Sophy Hoare i 2005 at jeg begynte å forstå at denne Scaravelli-tilnærmingen til yoga fundamentalt handler om å gi seg selv friheten til å bevege seg. Det handler om å legge til rette for og dyrke betingelsene – både fysiske og mentale – for å utvikle en fritt bevegelig kropp. Det handler om å gi plass til det nye, det uoppdagede, det ukjente. Min tilnærming til yoga er nå basert på prinsippet om at en yogapraksis er en øvelse i å lære å gi slipp på spenninger og smerte i kroppen din, og ikke en øvelse i utholdenhet når du prøver å oppnå et sett med rigide stillinger. Det betyr å være snill mot kroppen din og ikke prøve å disiplinere den. Det handler om å lære å jobbe med, snarere enn mot, kroppen din og nyte dens nyvunne bevegelse. En måte å prøve å beskrive denne tilnærmingen til yoga på er at det handler om å gjenkjenne og deretter kvitte seg med hindringer for det som allerede er der.