Fred Wilburts

Da jeg ble tilbudt muligheten til å bli en del av Choose Again tidlig i 2012, kunne jeg knapt tro mine egne ører. Det føltes som om alt falt på plass. Ingen ord kunne beskrive følelsene mine: dette var min livslange sjanse, muligheten til å leve det livet jeg hadde sett for meg: et liv dedikert til sannhet, selvoppdagelse, alt det der. Noe lignende skjedde faktisk omtrent 20 år tidligere med den andre favorittinteressen min: matlaging. Jeg fikk også denne muligheten til å gjøre hobbyen min til mitt profesjonelle liv. Jeg synes det er ganske utrolig å legge merke til hvordan disse fantastiske mulighetene i utgangspunktet presenterte seg. Alt jeg trengte å gjøre var å akseptere og si ja. Og det gjorde jeg, begge gangene: et stort og fett JA, det var det, og er det fortsatt. Det betyr ikke at jeg ikke måtte gå gjennom noen vegger, men det er nå tydeligere enn noen gang at det var det alt var og er for i utgangspunktet. Å møte disse tilsynelatende veggene og innse at de ikke er noe annet enn et resultat av mine egne begrensninger som jeg – og ingen andre – hadde pålagt meg selv. I min tidligere jobb som kokk/jobbcoach var fokuset allerede på å jobbe med mennesker som befant seg i en tøff tid i livet. Politiske flyktninger, mennesker fra land i krig, mennesker med rus- eller alkoholproblemer, straffedømte, psykiatriske pasienter, eller bare folk som har vært arbeidsledige i en lengre periode.... Mennesker akkurat som meg kanskje? Jeg fant ut at ved å gi dem et trygt rom for å gjenoppdage sin egenverd, skjedde det samme faktisk med meg også. Og nå er arbeidet jeg gjør i Choose Again ikke annet enn det neste trinnet i den prosessen. Det gir nå mening at «det jeg gir, mottar jeg» eller «Din helbredelse er min helbredelse». Jeg er så takknemlig for at jeg kan fortsette denne helbredelsesreisen med deg innenfor et tydelig «Velg igjen»-rammeverk med sekstrinnsprosessen til rådighet. Veldig enkelt, veldig praktisk og veldig effektivt. Og la det bli en lykkelig reise! Ja, la oss være brutalt ærlige og modige i prosessen, det er sikkert, men la oss ikke glemme å le av oss selv, for til syvende og sist er latter alt galskapen min fortjener.